Norge er det landet i verden som tilfører landbruket sitt mest penger per innbygger. Formålene er mange, men høyt produksjonsvolum nederst i verdikjeden har lenge vært det viktigste styringsmålet. Det betyr fokus på høyt produksjonsvolum av kjøtt-, egg- og melkeprodukter, mens tilhørende fôrproduksjon som relaterer seg til utnyttelse av naturressurser, i økende grad baserer seg på import. Ubalanse mellom lokal matproduksjon og fôrproduksjon gir mange ulemper som lavere matkvalitet, miljøutfordringer og gjengroing. Det finnes imidlertid flere politiske virkemidler som kan utjevne denne ubalansen:

  • Det viktigste virkemidlet er styring av kraftfôrprisen. Prisen på kraftfôr er satt kunstig lavt gjennom tilførsel av subsidier. Formålet er sannsynligvis å redusere bøndenes kostnader, men konsekvensen er at fôr basert egne naturressurser som for eksempel beiting blir utkonkurrert på pris.
  • Soya brukes som proteintilsetning i kraftfôret for at dyrene skal vokse raskere og for at kuene skal gi mer melk. Produksjonen av soya foregår stort sett i Brasil hvor det benyttes store mengder kunstgjødsel og sprøytemidler. Dette fører til at jordsmonnet slites ned og jorda blir mindre fruktbar og det legges ytterligere press på den omkringliggende regnskogen. Ettersom soyaen både reduserer matkvaliteten og har en rekke negative miljømessige konsekvenser, kan den med fordel avgiftsbelegges for å få en dreining mot lokale alternativer.
  • Det finnes allerede 800 millioner kroner i statsbudsjettet til beiteformål. Disse midlene tildeles ofte beiting på innmark. I god lokal ressursutnyttelse er innmark en knappressurs som må benyttes til vinterfôr, dersom en skal kunne utnytte utmarksressursene gjennom sommerhalvåret. Beiting på innmark fører derfor kun til at vinterfôret må erstattes med kraftfôr, og tilskuddene bør derfor begrenses til utmarksbeite.
  • Lokale myndigheter har i økende grad fått øynene opp for at gjengroing reduserer verdien av friområdene. I Bergen foregår det nå et prøveprosjekt hvor geiter skal rydde områder i Byfjellene til glede for byens innbyggere. I tiden fremover vil utfordringene med gjengroing bli noe som lokale myndigheter må håndtere. Lokale myndigheter har bedre forutsetninger enn sentrale myndigheter for å prioritere hvor åpent landskap har størst verdi for innbyggerne. Det er derfor naturlig at tildeling av slike midler i økende grad skjer lokalt.